Livskrise, Depresjoner, NAV, hvordan går det?

Det er under stort trykk man finner edelstenen i seg?

Når livet går på skinner bruker man naturligvis ikke så mye energi på å reflektere over "hvorfor", "dersom" eller "tenk om". Jeg vil tru de fleste ikke bygger seg opp en plan B for å møte et eventuellt vendepunkt eller livskrise.

Du har mulig jobb du trives med, etablert deg med familie, fått gjeld og betjene, helsa er tipp topp, drømmer om selvrealisere deg selv. Så legger du en slagplan,,,  "tenk om jeg skulle miste familien min". Da vil jeg prioritere å skrive en selvbiografien, endelig vil jeg få tid og ro til det.

Du mister jobben eller muligheten til å jobbe med det du kan og har utdannet som, med det resultat at du mister inntektskilden din. Noen har forsikret seg mot akuratt dette, for det går an dersom forutsetningene er rette. Plan B  kan være at du har ferdig utredet selskap eller tok studier på si innenfor noe helt annet sånn tilfelle noe slikt kunne skje.

Helsa svikter og hverdagen må takles på en helt ny måte. Om du skal ha en plan B for dette skal du enten ha god innsikt i hva som kan ramme deg eller så har du så å si utømmelige resurser på lager.

Jeg hadde ingen "Plan B". Det har vel de færreste, for det er faktisk så å si umulig å forutse hva som kan skje. Likevel i nevnte situasjoner og andre vendepunkt kan det være en mulighet for å finne en ny vei, ny plan. Det kan faktisk være en døråpner, for man blir tvunget til å tenke og se på sitt liv fra en ny vinkel. Så deilig å få en ny mulighet. Ja jeg må bare gratulere de som har klart og fått mulighet til en ny start.

Som i tidligere innlegg har jeg fortalt litt om min helse som sviktet som også førte til at jeg måtte gi opp mitt yrke som taktekker. Det var en hard og tøff avgjørelse på mange vis.Mange år med kronisk utmattende smerter i ryggen gjorde at det ikke var et alternativ å fortsette. Den siste tiden i jobben ble så hard at jeg ble så å si sengeliggende etter jobb selv om jeg gikk ned i arbeidsmengde og tid. Det nyttet ikke samme hvor sterk vilje jeg hadde å fortsette, kroppen fortalte meg konstant "dette må du kutte ut" . Det gjorde fysioterapaut, bedriftslegen og familien også. Med innstillingen om at jeg kunne få til alt og takle det meste var nedturen temmelig bratt når dette begynnte å gå opp for meg at det var faktisk kanskje eneste vei. I 5-6 år hadde jeg hatt det slik men likevel et håp om at det bare var slik og at bare jeg ble vant med smertene så ville jeg lære meg å leve med det, slik at jeg kunne fortsette som før. Viljen ble ikke nok. Da jeg tilslutt oppsøkte lege for å be om sykemelding var jeg gått dypt inn i en depresjon i tillegg.

 

Link: En Vei Ut Av Depresjon.

Det har jeg gått ut og inn i siden, og har både bedt om hjelp til og fått det. Samtidig har jeg forsøkt å belyse og bearbeide følelsen ved å skrive om den.

På det tidspunktet jeg sykemeldte meg forsto jeg faktisk ikke at det var en depresjon, men mer at jeg syntes alt var ganske kjipt. Depresjon, angst og psykiske vansker var noe jeg ikke trudde kunne ramme meg og var ganskje ukjent fenomen. Jeg var mest bekymret for at jeg skulle bli en belastning/byrde for de rundt meg og ikke kunne forsørge meg og mine. Hvilken verdi har jeg om jeg ikke lenger er en brikke i samfunnet? Hva skal jeg gjøre i fremtiden? Hvordan skal jeg forsørge meg og mine? Svarene hadde jeg ikke samme hvor mye jeg diskuterte dette med meg selv.

Mye usikkerhet og en veldig sårbar situasjon sto foran meg. Ble sykmeldt og fikk psykolog hjelp med en gang, som hjalp meg til å ense et lite lys i tunellen. Det fantes faktisk muligheter for slike som meg.Noen hadde svar! Pykologen gjorde meg klar over at det fantes et karriæresenter i Østfold. Der fikk jeg kartlagt og hjelp til å se på muligheter. Jeg fikk en plan og et håp på en fremtid, som fremdeles en resurs i samfunnet. Med litt skole og den riktige støtten ville jeg kunne yte slik jeg ønsket igjen om noen år. Depresjonen slapp taket og jeg senket skuldrene litt. Kanskje min frykt for å gi opp min karriære hadde vært for sterk. Jeg peilet meg inn på noe jeg skulle ønske jeg hadde satset på tidligere i livet. Ikke den største drømmen men noe jeg føler jeg er god på som jeg kan trives med og som burde være oppnåelig.

Ambisjonene og motivasjonen var på plass til å gjennomføre selv om det ville by på endel utfordringer noen år. Det er mange hensyn og utfordringer som må løses når en er etablert med familie og alt. Skole langt unna og en helt ny hverdag i vente. Likevel om jeg skulle få en slik mulighet skulle jeg gripe den og klare det. Det kunne ikke bli værre enn det hadde vært de siste år.

 

Link: "NAV vs Kim" Min historie med NAV

NAV sendte meg på utredning i 4 uker hvor jeg fikk dokumentert mer om min helsetilstand og en anbefalning om en vei ut av mitt uføre. De, min lege, fysioterapaut, psykolog, osteopat og min saksbehandler i NAV anbefalte alle at beste for meg og min situasjon skulle være arbeidsavklaringspenger (AAP). Sjelden har jeg blitt så rørt og takknemlig for den beskjeden jeg fikk 28. Oktober 2015. Jeg skulle få mulighet til å start på en ny vei og ville få støtte til det når sykemeldingsperioden gikk ut i Februar 2016. Nå var det bare å planlegge fremtiden videre, for selv om det ville bli utfordrende kunne jeg se en trygg fremtid foran meg. Døra sto åpen og det var bare for meg å gå inn.

Så kom Februar 2016 og jeg ventet på min nye situasjon skulle tre i kraft. Det skjedde ikke... Saken var ikke ferdig behandlet og jeg var nødt til å søke sosial stødnad i påvente av saken min. Mer om denne saken kan leses ved å trykke på bildet.

Livet, fremtiden, psyken, helsa, økonomien, planene og alt er satt på pause... Nå har det gått 13 måneder med sosialhjelp ca 6000.- til bo og livsopphold. Saken trekker ut i evigheten p.g.a som NAV sien stor arbeidsmengde, bemanning og sakens kompleksitet gjør at det er blitt slik. Selv etter mitt opphold på Sunnaas Sykehus og enda mer dokumentasjon og krystall klar vurdering derfra om AAP syns de at det er veldig vanskelig. Skal ikke spekulere så mye på hvorfor men, kan virke som det er blitt mer en sak av prinsipp og ikke tape ansikt enn vilje til å hjelpe en i en vanskelig situasjon. Ikke så mye annet enn for meg å vente på svar da.

Jeg fortsetter å gå i behandling både for psyken og fysikken, for å ikke havne helt i avgrunnen igjen. Det å få slengt døra så inni granskauen i tryne etter 20 år tro tjeneste i arbeidslivet når man trenger hjelp føles helt jævlig. Jeg holdt det gående med en hard jobb i lang tid, såpass at det var bare noen frynsete stumper igjen av meg. Har gjort hva jeg skal og kan for å komme meg på fote igjen igjennom sykemeldingsperioden. Så får jeg tredd ei tønne over kroppen og blir sparket ut i rennesteinen. Der vil de jeg skal finne veien opp igjen på egenhånd. Om det er strategien dems å gjøre det så håpløst for meg at jeg bare skal klare finne på noe,, for å overleve, kan være. Det virker slik for alternativet ville virkelig vært ille. De har virkelig klart å forværre en allerede dårlig situasjon og jeg har blitt det jeg fryktet. En byrde og belastning for alle rundt meg. En som ikke kan forsørge verken seg selv eller sine barn.

Et stort trykk i mange år har blitt møtt med enda større trykk. Kanskje det er da jeg oppdager mine edelstener..?!?!

Tanker og refleksjoner over et vendepunkt i livet kjære leser :)

Unn deg selv noen nye innputt ved å LIKE min Facebook side :)

Nuk's Skriverier

Hilsninger, delinger, tilbakemeldinger ris og ros er alltid velkommen..

Setter jeg masse masse stOOOr pris på!!

#tanker #endring #nav #aap #vendepunkt #livskrise #2017

6 kommentarer

Kari

07.03.2017 kl.19:13

Godt skrevet. Utrolig hvordan NAV har behandlet din sak. De har beklaget, men hva hjelper det😡

Men du skal klare å stå i det🌹

NUK

07.03.2017 kl.19:38

Kari: hjelper veldig lite når de fortsetter i samme sporet.

Lilly

08.03.2017 kl.14:39

Ikke bra dette her. Hvis du har innbo forsikring, undersøk om de dekker advokat noen timer. Mener å huske en advokat Andersen i Oslo (?) som fikk kreft og slåss mot nav. I ettertid tar han saker mot nav. Hvis du googler, kanhende du finner han. Lykke til 😊.

NUK

08.03.2017 kl.16:44

Lilly: Ja jeg har Advokaten på saken for dette er altfor mye for en stakkars dødelig å håntere :) Takk for innspill :)

Elisabeth

08.03.2017 kl.15:48

Så nå har du blitt en sosialklient, en snylter og en kvise på samfunnets rumpe. Det er ikke min mening men folk flest`s allmenmening. Har selv vært igjennom det samme som du skriver, bare at etter en ukes opphold på Sunnås ble jeg erklært over 100% ufør og gikk på rehabiliteringspenger/AAP i 6 år før NAV ga etter og gav meg uføretrygd i 2012. Allerede i 1997 hadde jeg som 30-åring attføring pga. sykdom. Det førte ingensteds hen og havnet på sosialtrygd pga. en saksbehandlingsfeil. Jeg slet meg ut av det og skaffet meg 2 deltidsjobber til jeg kollapset i 2006. Men tro meg, det var ikke lett da heller. Jeg var så langt nede i kjelleren som det går an å komme. Heldigvis, sier jeg, så har jeg en legejournalmappe som starter fra jeg var 18 år gammel. Jeg hadde all dokumentasjon. Hadde jeg ikke hatt det hadde jeg sikkert gått på sosialtrygd den dag i dag. For NAV hadde ingen dokumentasjon på at jeg hadde hatt attføring som 30-åring, de hadde faktisk ingen dokumentasjon i det hele tatt. Og som jeg sier til folk, ta vare på alle papirer fra NAV, lege, og alt som har med sykdomshistorien å gjøre og arbeidsrelaterte papirer. Det er livets garanti, ble det for meg i alle fall, det var min plan B. Underbevisst, ikke med overlegg. Så mine dokumentasjoner og hjelp fra advokat og møter, ørten telefonsamtaler, advokathonorar vant jeg min egen sak. Det var nesten som å spille sjakk. Et feiltrekk, og saken kunne tapt og bli min undergang. Mitt siste møte på NAV i lag med advokaten er for meg historisk. Der satt 1 representant for NAV forvaltning, 1 saksbehandler, og 1 NAV-psykolog. De ville ha meg ut i arbeidsutprøving på evt. Delta osv.. da de ikke hadde noen dokumentasjon på at jeg som 30-åring hadde hatt attføring og ble sendt til en vernet bedrift AFT, arbeidsforberedende trening. Så jeg hadde kopiert opp en perm med all dokumentasjon som beviste det de brukte som argument mot meg for å ikke gi meg uføretrygd. Klasket den på bordet, og de bladde igjennom og jeg sa "jeg har 5 permer til hvis dere trenger flere eller mere dokumentasjon", advokaten min slet for å ikke begynne å gapskratte, og de 3 representantene fra NAV var sjakk-matt, og satt bare å måpte. De sa ingenting mer, annet enn at møtet var hevet. 3 uker senere fikk jeg et brev fra NAV at jeg var innvilget uføretrygd. Som Lilly over her skriver ang. advokat var også jeg heldig med min advokat. For han hadde i en årrekke jobbet på det gamle Trygdekontoret som advokat mot folk som oss, men ble så lei av å ødelegge folks liv at han startet egen praksis og jobber nå for å hjelpe slike som oss. Så han kunne regler og lovverket ang. NAV og kjennskap til hvordan det fungerte begge veier. Lykke til med saken din, og husk å ta vare på all dokumentasjon.

NUK

08.03.2017 kl.16:53

Elisabeth: Tusen takk for godt innspill :) Jeg har advokaten som jeg tror du snakker om og håper det ikke skal drøye så mye lengere nå. Siste nå er at de vil jeg skal på Delta på avklaring siden jeg må vere aktiv for min sosial stødnad. Bli matt av dette. Har blitt en tykk perm her allerede. :)
Ha en fortsatt god dag.

Skriv en ny kommentar

hits