Balanse mellom Diktatoren og Slaven?!?! (Sunnaas Sykehus)

Litt Bakgunn.

Å balansere aktivitet og hvile er ikke min sterkeste side. Helt siden jeg startet å jobbe har jeg alltid gitt full gass og ville bidra litt ekstra. Mer jeg klarte, mer fornøyd ble jeg med meg selv. Sikkert mange som kjenner seg igjen i det. Det å mestre jobben og kunne yte det lille ekstra så du vet at det blir satt pris på. Og ikke minst gleden og energien man får av å føle seg nyttig og flink.

For min del tror jeg på en måte at jeg har vært avhengig av det. Ikke bare i jobben men også på hjemmebane. Rett fra jobb til barn, husarbeid og prosjekter i alle skalaer veldig mange år. Hjemmet ser jeg på som et prosjekt for meg og mine. Jeg er vel en type som liker å bygge mitt rede og blir egentlig aldri ferdig. For hver gang jeg setter igang med noe ser jeg mulighet å gjøre noe mer eller tenker ut andre prosjekter.

Temaet.

Vi har endel teori her på sykehuset og i dag var aktivitetsbalanse del 2 på planen. Forstår ordet, hører hva du sier, men hvordan pokker skal jeg vite og klare få det til??? 

Dillemmaet.

 Mitt hode som merklig nok sitter koblet til den kroppen under, har lyst å gjøre alt mulig. Det har hatt fullstendig kontroll på sin bærer i mange år og ønsker å fortsette med det. Faktisk en liten diktator der oppe som har styrt og presset med ekstrem vilje. Belønninger som pause og ferier har det vært minimalt med for den stakkars kroppen. Diktatoren derimot har blitt belønnet eksternt fra kollegaer, sjefer, familie og fler. Det satte han pris på og som igjen førte til at kroppen måtte fortsette å yte hardt.

Etter endel år sa kroppen ifra med en prolaps. "Hva er dette for no tull? Kom deg opp" Sa han i toppetasjen. Kroppen hadde faktisk veldig mye å ta ansvar for så det var ikke noe alternativ, så beskjeden fra oven virket fornuftig nok. Diktatoren holdt hjulene i gang en god stund og tilbakemeldingene fra utsiden var gode. Dette lønnet seg mer og mer og kroppen ble flinkere til å utføre alt den ble satt til. Det var blitt et godt samspill mellom de to en stund nå. Som eneherskere flest særlig de som blir god på seg selv begynner diktatoren å presse enda mer. Han setter ingen grenser for hva kroppen kan få til! Kun noen elementære fysiske lover som å fly o.s.v blir ikke vurdert.

Kroppen henger med en god stund men det merkes også at dette tar på. "God trening" sies det fra oven da kroppen sutrer litt. "Joda det stemmer kanskje det", prøver kroppen å overbevise seg med. Prolaps 2, 3, 4 og 5 kommer de neste årene, ikke alle like kraftig og heller ingen som gjør kroppen sengeliggende. Disse prolapsene gjør skikkelig vondt, noen ganger bare noen dager andre i litt lengere tid. Fremdeles velger kroppen lytte til den gale diktatoren der oppe, går det av seg og er i full jobb så fort det er mulig å stå på beina.

Nå er kroppen lei! Den er sliten og trenger pleie. Smertene har satt seg og skriker til diktatoren at han må stoppe for vedlikehold. Han velger lukke ørene i flere år, men skrikene trenger inn og blir som en plagsom tinitus i økende skala. Helt til diktatoren mister kontroll og kortslutter helt.

Nå.

I dag sitter min kropp og hode i harde forhandlinger. De skal finne balanse med aktivitet og hvile. Den balansen skal ikke være for en av partene men de to som en enhet. Fremdeles vil hode kjøre på max, men har innsett at kanskje han ikke har den beste vurderingsevnen. Det føles litt som et nederlag og tar tid å tilpasse seg. Kroppen har kapitulert og roper fare enda og utsettes den for arbeid lett og tungt skriker den til av frykt for brudd på våpenhvilen. 

De har blitt enig å hente inn hjelp og være villig til å forstå etter beste evne hva og hvordan de skal få dette med aktivitetsbalanse til. Avstanden er stor og kan de stole på hverandre?

Fortsatt dillemma.

Det er veldig mye som spiller inn i dette med aktivitetsbalanse. Først og fremst mitt hode og min kropp. Dette er endel av smertemestring for om jeg klarer å leve i balanse og lytter så vil også smertene sannsynligvis avta, men jeg skal ikke frykte smertene eller bli passiv. Ei heller presse meg til for mye. Jeg skal gjøre det jeg klarer hver dag uten å få det værre. Høres ikke så ille ut, men for meg er det i dag ikke hverdagen hjemme engang.. Topplokket forstår dette og har også lært at smertene er ikke farlig og om man bare klarer gjøre endel endringer så skal kroppen bli bedere. Jeg har sluttet jobbe, jeg har fått masse behandlig fysisk, jeg trener går turer som anbefalt, jeg er ikke passiv, jeg ungår hovedsaklig tunge jobber og flere endringer for  kroppen. For hodet har jeg lært masse om mitt problem her, går til psykolog, blitt bevist og prøver tenke positivt. Det blir veldig sånn hva kommer først kropp eller hode?? En ting er sikkert... Det er ikke lett!!

 

Alt om mitt opphold finner du HER!

Etter en lang motbakke kommer en skikkelig nedtur :)

Unn deg selv noen nye innputt og tusen takk for at du LIKER min Facebook side.

Nuk's Skriverier

Hilsninger, delinger, tilbakemeldinger ris og ros er alltid velkommen..

Tuuuusen Takk til dere alle!!

#sunnaas #sykehus #konsert #aktivitet #balanse #aktivitetsbalanse #kropp #hode #opptur #sinnsro #tur #skogstur #rocknroll #innlagt #rehabilitering #rehab #relasjoner #familie #åpenbaring #fysioterapi #terapibasseng #refleksjoner #terapi #følelser #angst #redd #usikker #mindfulness #endringer #motivasjon #motivert #mål #forandring #gruppedynamikk #gruppe #gruppebehandling #kaos #humor #smerte #nysgjerrig #undrende #kreativ #diy #2017

2 kommentarer

Lilly

10.05.2017 kl.09:56

Godt skrevet. Kjenner meg så igjen på dette planet. Balanse er ikke lett i hverdagen. Det må jo trenes på å sette grenser når hverdagen før har vært grenseløs. Første steg er jo å bli bevisst. Og det er du jo :-)

NUK

10.05.2017 kl.10:48

Lilly: bevist og forvirret :D men det er kanskje et steg i riktig retning :)

Skriv en ny kommentar

hits