Diagnosen av uka på Sunnaas..

Disse dagene har topplokket har virkelig fått kjørt seg! Det er deilig på mange måter for her er mye som må ryddes i. Jeg har ikke hatt ork til å skrive daglig for det tar mye energi å nøste i flokene, og i fritiden her vil jeg også koble av litt. Det er best med den hygglige gjengen jeg er her sammen :)

De bråkete passasjerene på toget kan være en utfordring.

Hvordan håndterer jeg støyen og smogen fra passasjerene som forpester mitt førerhus, når toget kun har et siste stopp? Reisen er lang og mulighetene for handlinger er minimale. Jeg har forsøkt ta grep selv ved å ignorere, bekjempe og snakke fornuft. Litt kan det hjelpe en kort strekke, men så lenge toget ikke skifter spor og endrer destinasjon vil noen alltid klage og plage. 

Det er jeg som styrer toget og har ansvaret for de som er med, skal jeg skifte retning må jeg få hjelp av noen til å flytte på sporveksleren.


Topplokket mitt fikk mye å bryne seg på denne uka. På en skala fra 1-10 i mine smerter ligger jeg jevnt på 6-7 og ofte opp på 8-9. Så smertemestring som er hovedtema i mitt opphold her passer meg mitt i blinken egentlig. Om jeg kan lære meg å mestre smertene og akseptere de så skal jeg i korte trekk kunne fungere og ha et meningsfult liv.

Jeg har akseptert dem og jeg mestrer på et vis å leve med dem, men jeg har aldri pause eller fri fra dem. Eneste forandringen jeg kan oppleve er mer smerte enn jeg har til daglig om jeg utfordrer kroppen min litt. Det kan være alt fra hverdagslige husoppgaver til litt mer sekundær oppgaver, vaske gulv, sitte mye, bære lillegutt, spa i hagen, annet hage arbeid, løfte, stå bøyd og så videre. Konsekvensene av helt vanlig aktiviteter er alltid det samme og kommer aldri som en overaskelse så de er jeg nødt til å akseptere. Slik var det egentlig mange år før jeg sluttet jobbe og, jeg ignorerte smertene og sto på med alle kreftene jeg hadde samme hva. Tilslutt ble det ganske umulig å unngå at det fikk følger for mer i livet, enn at jeg ikke klarte jobben på samme måte som før.

Så aksepten for meg selv føler jeg at er på plass. Verre er det med aksepten fra samfunnet. Smertemestringen slik jeg tolker det (mestre å leve med den tilstanden jeg har) gjør jeg og til en viss grad. Jeg lever jo med smertene i den hverdagen jeg har og har enda ikke gått helt i grus. Er bare nødt til å innse at kroppen ikke er 25 år, men føles mer ut som en sliten 90 åring. Så en viss mestring er det der.

Det er helt klart mer jeg kan gjøre og må gjøre for å kunne fungere optimalt. De fleste (meg inkludert) tenker når man sier "fungere optimalt" at det handler om å være på topp eller nærmest, uten at det tar helt av og får konsekvenser (tror jeg). Det jeg begynner å forstå, men ikke helt klarer å balansere er at mitt optimale er i.f.t kroppen jeg har nå, men dette begynner virkelig å sette seg i hodet nå. Endringene som må til for at det skal fungere veldig godt fysisk tar lang tid å jobbe med. Fungere optimalt hjemme, med trening, hvile, og smertene, kanskje med en eller annen jobb etterhvert også. Optimalt i en helhet er målet mitt. Da skal jeg mestre hverdagslivet hjemme som er første prioritet, jeg skal være aktiv og trene det jeg trenger som er bra for helsen min i fremtiden, jeg skal kunne klare å forsørge meg selv og mine, og smertene skal ikke være til hinder for dette i disse første punktene. Her er det fremdeles langt igjen selv om jeg føler jeg gjør mye riktig. Om det er for jeg er utolmodig, har urealistiske forventninger eller det er utenforsående hindringer som er årsaken så ser det desverre ut som det er en veldig lang vei igjen før livet fungerer optimalt.

Forvirret blir nøtta oppi alt dette. For alle tilbakemeldinger bekrefter mine vansker og at jeg gjør oppimot alt det jeg skal i prosessen.

Feilfri er jeg ikke, men jeg forsøker og jobber med meg selv på alle plan for å oppnå en endring. Jeg gjør det jeg klarer å gjøre for meg selv og ønsker på alle måter å kunne fungere best mulig. Resultatene av innsatsen både fysisk og psykisk har ikke akuratt vært revlusjonerende. Drømmen er at det skal bli mye bedre. Likevel kommer tanker dessverre ganske ofte at "realistisk så er slik det er nå kanskje slik det kommer til å være" (med håp om noe litt bedre). Igjen jeg aksepterer situasjonen slik den er, men vil prøve å bedre den. Det er fint for meg å kunne innse dette for da slipper jeg å kjempe kampen for å bli slik jeg var før. Problemet er bare at jeg ser ikke hvordan jeg skal kunne bli en samfunnsnyttig borger av vårt samfunn på dette stadiet. Det mangler noe..

Største utfordringen nå er "å holde hode over vannet". For det er så altfor lett å drukne i bekymringer og konsekvenser. Bekymringer for dagens situasjon, økonomi og fremtiden er på alle måter tilstede. Dessverre er de også med på å forsterke mine smerter og den nedsatte funksjonsevnen. Det hjelper lite for meg å gjøre alt jeg må og kan, om jeg ikke får hjelp til å løse de økonomiske utfordringene! Det har faktisk mye mer å si enn at jeg ikke har råd til ditt og datt. Bare det og ikke ha en trygghet for fremtiden heller ikke den nærmeste fremtid og konsekvensene som baller på seg for hver dag som går, gjør så det føles som å stå å stange hue i veggen hele tiden.

Nede i kjellern har jeg vært før og jeg vil helst ikke dit igjen. Står ofte i kjellerdøra eller et par trinn nede i trappa. Finner en unnskyldning for å snu og heller holde meg i første etagen. Jeg våger ikke å gå så langt opp i trappa mot loftet heller. Ikke ned og ikke opp.

Det er trygt på bakkeplan. Jeg skulle gjerne kunnet gått både ned og opp å fått utnyttet alle etagene når det var nødvendig. For det kan bli veldig kjedelig og er ganske rotete i 1. etg siden jeg ikke får ryddet noe på plass. Hadde jeg hatt styrke til å rydde litt i kjellern så kunne jeg gått å danset på loftet etterpå med god samvittighet.

Slik fungerer hodet mitt litt nå om dagen. Jeg har det ikke helt ille men heller ikke helt bra. Usikkerheten og mangelen på en god løsning fører til en likegyldighet i følelsene mine. Jeg kjenner helst ikke på dem, eller lar de slippe ut til det fulle. Har blitt bevist på dette nylig, men det har vart ganske lenge. Likegyldigheten er ikke vært så fremtredende på hva jeg gjør i første etagen, men på min holdning og psykiske reaksjon på rotet som er der. 

Hva kommer dette av? Det henger mye sammen med den uavklarte situasjonen min. Mangelen på aksept fra systemet som kan hjelpe meg videre.

Samme hvor sikker jeg er på at jeg trenger hjelp, hjelper det ikke når jeg ikke får det. Da må jeg samtidig pressisere at jeg får fantastisk mye god hjelp og aksept her fra Sunnaas. Det som mangler er en trygghet som gjør at jeg kan få ro til å gå videre ned trappa å rydde opp der. Så første etagen hvor jeg oppholder meg mest kan skinne å bli et behagelig sted å være. Da vil jeg og kunne løpe opp trappa til loftet for lek og morro uten å ha det hengende over skuldrene.

Nok en gang må jeg takke alle på Sunnaas Sykehus for dems unike fantastiske omsorg og proffesjonalitet, all hjelp jeg får til å kikke i alle vinkler og hjelpe meg til å forstå mye mer av hvordan alt henger sammen. Gruppa av medpasienter skal også takkes, for å være en fantastisk fin gjeng som støtter og løfter tilværelsen her mange hakk opp på alle plan. Jeg er utrolig takknemlig for dere alle!!!

Alt om mine opphold finner du HER,  HER, og HER.

Etter en lang motbakke kommer en skikkelig nedtur :)

Unn deg selv noen nye innputt og tusen takk for at du LIKER min Facebook side.

Nuk's Skriverier

Hilsninger, delinger, tilbakemeldinger ris og ros er alltid velkommen..

Tuuuusen Takk til dere alle!!

#sunnaas #sykehus #uke #aktivitet #balanse #aktivitetsbalanse #kropp #hode #opptur #sinnsro #innlagt #rehabilitering #rehab #relasjoner #familie #åpenbaring #fysioterapi #terapibasseng #refleksjoner #terapi #følelser #angst #redd #usikker #mindfulness #endringer #motivasjon #motivert #mål #forandring #gruppedynamikk #gruppe #gruppebehandling #kaos #humor #smerte #nysgjerrig #undrende #kreativ #diy #2017

 

 

 

 

 

6 kommentarer

Lilly

01.07.2017 kl.23:35

Tenker du er på riktig spor. Du aksepterer. Og innser. Du har bevist at du kan stole på deg selv. Yoga og meditasjon er verdt et forsøk. De handler om å være i nuet og slippe bekymring. Ikke at bekymring blir magisk borte, men lære å ikke la det styre livet. Økonomi er en del av tilværelsen, men penger kommer og går hele livet. Søk fast ufør hvis du får avslag på ytelser eller ting tar uhorgelig lang tid hos nav. Da markerer du alvoret i situasjonen og kanskje det da blir lettere å få hjelp. Du kan også på bakgrunn av kroniske smerter søke om bil gjennom nav. Om du får innvilget det, er selvsagt opp til de på bakgrunn av regelverket. Det finnes også legat håndboken som kan være verdt å titte på. Du er ute på tur iblandt med metall detektor, hva med å ta betalt for å passe en hund. Alt ordner seg skal du se.

NUK

04.07.2017 kl.20:47

Lilly: Takk for god motivasjon og støtte, det finnes nok en ordning der fremme et sted :) likevel tungt når man står oppi det.

Monica Kongsberg

04.07.2017 kl.21:01

Er ikke lett å gi gode råd Kim.. når man ikke er i samme situasjon. Men ett kan jeg gi deg..

Se på ALT du har fått til 😊 du har veldig mye å være stolt av. Du er en fantastisk herlig person, med så utrolig mange gode egenskaper. Vær stolt av deg selv. Sommerklem til deg og dine 🌼⚘🌹🍓🍒🌞

NUK

04.07.2017 kl.21:08

Monica Kongsberg: Tusen takk :) Viktig å huske på det positive, det er et godt råd :) klem tilbake

Angelina

13.07.2017 kl.03:44

Syns du er tøff jeg!

NUK

13.07.2017 kl.08:15

Angelina: Takk for det.. :)

Skriv en ny kommentar

hits